|
|
Klikk for nedlasting
Jeg hadde i utgangspunktet tenkt å la andre ta tak i Yngve Kristoffersens debattinnlegg om manglende marin innovasjon ved våre universiteter, men siden hans innlegg nå har stått øverst på listen over debattinnlegg i på GEO365 i snart et år, ønsker jeg å komme med noen synspunkter. Litt geodebatt kan vi vel tåle her i dette landet.
La meg innledningsvis benytte anledningen til å skryte litt av min kollega. Det er ingen tvil om at Kristoffersens teknologiutvikling, spesielt innen geologisk prøvetaking og seismisk datainnsamling i Polhavet, representerer svært viktige bidrag i utviklingen av faget maringeologi- og geofysikk. Han har helt rett i at resten av fagmiljøet involverer seg svært lite i slike aktiviteter; sannsynligvis er det Kristoffersen som har kommet med de viktigste bidragene innen disse feltene siden Fridjof Nansens tid.
Når jeg likevel er skeptisk til innovasjon ved universitetene, har det sammenheng med at svært få innovatører synes å ha den samme uselviske tilnærmingen til dette som Kristoffersen. Satt litt på spissen kan det synes som om innovasjon ved UiB representerer konfiskering av offentlige midler fra UiB, NFR, og private midler fra for eksempel oljeselskap. Midler som i utgangspunket er bevilget til for eksempel å utarbeide geologisk prosessforståelse som skal være offentlig tilgjengelig, blir isteden brukt til å etablere firma og utvikle patenter i egen vinnings øyemed. Dette skjer i et sammensurium av institutter, sentre for fremragende forskning, unifob-ditt, unifob-datt og andre steder i den såkalte randsonen. Det er visstnok dette som kalles gründervirksomhet.
La meg også legge til at Kristoffersen synes å legge til grunn en overdrevent snever definisjon av innovasjonsbegrepet. Det er for eksempel vanlig å kalle bruk av en kjent metode på et nytt område for innovasjon. Siden Kristoffersen er kritisk til bruk av havbunnseismometre (Ocean Bottom Seismic; OBS) på jordskorpeskala i tiår etter tiår, kan vi bruke dette som eksempel på hva som er min oppfatning av god innovasjon ved et universitet. OBS prosjektet ble startet opp ved UiB i 1962 av Markvard Sellevoll med en datainnsamling i Skagerrak. Det var denne innsamlingen som viste at de sedimentære bergartene man kjente fra Danmark strakk seg helt inn i fjæresteinene på Sørlandskysten, og som dermed viste vår sokkels olje/gass potensial. I årene som fulgte ble det utført noen spredte innsamlinger, før det hele tok av i 1988 da Sellevoll gjennomførte et stort OBS prosjekt utenfor Lofoten. Formålet med innsamling var hovedsaklig metodisk, og viste at teknikken egner seg for avbildning under basalter. Den neste store innsamlingen var i 1992, og ble utført i samarbeid med Statoils forskningssenter forut for den første konsesjonsrunden i Vøring bassenget. Metoden ble da utviklet videre; det ble blant annet utført sirkelskyting, som WesternGeco nylig har videreutviklet til 3D. Arbeidsdelingen var som følger; UiB hadde hovedansvaret for grunnforskningen i prosjektet, mens Statoil arbeidet med anvendelser. Da dette arbeidet hadde nådd en viss modenhet lot Statoil Geco-Prakla føre prosjektet videre mot SUMIC, det første kommersielle konseptet for havbunnsseismikk. Man kan med en viss rett hevde at dette representerte et paradigmeskifte innen seismikk. For eksempel har det vist seg at denne teknikken er helt nødvendig for å få en fornuftig forståelse, og dermed utnyttelse, av Grane-feltet (studie utført av Norsk Hydro). Dette er etter min mening en fornuftig måte å innovere; man overlater til ulike ledd i kjeden å utføre den rollen de kan best. I årene etter 1992 har det vært flere OBS innsamlinger utenfor midt-Norge, og marginen er nå brukt som typeeksempel på en vulkansk margin. OBS modellene er brukt som et nødvendig startpunkt for en rekke banebrytende prosjekter innen geodynamikk, og de er et viktig redskap for oljeselskap som arbeider i området. Det er riktig at selve metoden nå er rutine, men det må da være lov å høste fruktene av en metode man har brukt flere titalls millioner på å utvikle? Det kan også nevnes at det nødvendige OBS arbeidet utenfor Lofoten - Vesterålen heldigvis ble utført i 2003, fire år før myndighetene tvang frem en unødvendig konflikt mellom seismikk og fiskeri i området, en konflikt som fortsatt pågår.
Ved UiB har vi altså prioritert forskning på geologisk prosessforståelse, ikke utvikling av instrumentering. Dette er et strategisk valg våre ledere har foretatt, basert på råd fra et flertall av vitenskapelig ansatte. Det er selvsagt prinsipielt mulig å endre dette. Men vi må huske på at innovasjon (i betydningen nye produkter) innen vårt fag ikke er så enkelt som det for eksempel er innen biomedisin, der en hvilken som helst blanding i reagensglass, komprimert til pilleform, representerer innovasjon. Dersom vårt fagmiljø skal omformes til et teknologisentrum à la det man har i Kiel (GEOMAR) eller Southampton, trengs et kjempeløft. Jeg tror ikke det ville vært mulig å få til noe slikt, selv om alle våre fagfolk hadde vært enige i en slik strategisk satsning. Min skepsis er historisk betinget. UiB satset tungt på det marine i 1960 og 1970 årene, men i det øyeblikket man definerte det marine som et satsningsområde, stoppet satsingen reelt sett opp. Dette har sammenheng med at satsing ved et universitet betyr oppbygning av byråkrati og administrasjon, møter på flotte hoteller, og strategidokumenter opp og ned i mente. Hovedproblemet er at det med på lasset ikke følger midler til å ansette forskere, ingeniører eller anskaffe utstyr og arealer. Som et eksempel kan vi ta vårt eget institutt, som etter årtusenskiftet på permanent basis har mistet en stilling innen fagfeltet. På toppen av det hele må det vesentlige av strategidokumentene skrives av forskere, i den tiden som skulle vært benyttet til forskning. Men gøy har vi det lell.
Oppdatert: 19.01.2009 15:12
av Alf Kvassheim
Elkem
